Sagt og skrevet

Tilbake

Tre prosjekter, to unyttige
Av Emil Otto Syvertsen 

(Fædrelandsvennen 18. nov. 2000) Hva skal bli Tusenårsstedet i Vest-Agder? Det skal fylkespolitikerne ta stilling til i løpet av de nærmeste dagene. Som siste fylke i landet, er Vest-Agder endelig kommet til det punkt da en avgjørelse må falle. Den må nemlig foreligge innen utgangen av det første år i et nytt årtusen. For å markere dette tidsskifte (diskusjonen om hva det er lar vi ligge her) har staten ved Norge 2000 AS initiert dette i og for seg merkverdige, at hvert fylke skal velge et såkalt Tusenårssted. Inntil ti millioner kroner bevilger staten ved Kulturdepartementet, så får fylkene hver for seg bære resten av byrden. Fylkesrådmannen foreslår noe som kalles Kystleden. Leden, eller "leia" som de fleste av oss sier, er den vannvei vi bruker når vi går i båt gjennom fylket, markert ved sjømerker - staker, varder, lykter og fyrtårn fra Kvåsefjorden i øst til Lista i vest. Kystleden er ikke ett sted, men en masse steder. Blant alle stedene i kystleden velger man så ut tre. Ett i øst, ett i vest og ett sånn noenlunde i midten - "tilfeldigvis" Norges sørligste punkt på fastlandet. De tre stedene er Kapelløya i Ny-Hellesund i Søgne, Lindesnes fyr og Lista fyr.

Bak valget av disse tre stedene ligger det initiativer og lokalt pådriv som har gjort det naturlig å kaste blikket akkurat her. I Søgne har Genius Loci-prosjektet, som er sterkt støttet av Norge 2000, vært en omfattende prosess. Det begynte med et meget vellykket seminar om "Stedets ånd" for et år siden, deretter utstillingen med landskapskunst som ble åpnet i sommer og som eksisterer stadig, og så arkitekt Sverre Fehns forslag til utforming av et kapell i nærheten av den gamle kirketomten i Ny-Hellesund.

I Lindesnes har man også mottatt støtte fra Norge 2000 AS som tusenårsprosjekt, noe som har resultert i nytt servicebygg for publikum og en egen kulturhistorisk utstilling. Dette har gitt engasjerte mennesker, med ordfører og kultursjef i spissen, et sterkt driv til å jobbe for Lindesnes som fylkets tusenårssted, med nasjonalt fyrmuseum som endelig mål.

På Lista fyr er det de mange år med "Kunst i landskap" som danner bakgrunn for å peke på dette stedet som et mulig tusenårssted. Som sted for utfordrende og ikke minst fremtidsrettet kunst, er Lista fyr verd å markere med et prosjekt som har mer permanent og varig karakter enn de mer eller mindre årlige utstillingsprosjektene, som til nå alltid har hatt begrenset varighet.

Så ønsker altså fylkesrådmannen og kulturadministrasjonen i fylket å satse på alle disse tre stedene, og dette skal nå politikerne ta stilling til. Jeg synes det er dristig tenkt av en administrasjon. Ofte venter vi oss ikke den slags av byråkrater. Ved det byråkratiske hefter det gjerne noe tradisjonelt, støvete, vanetanker, dobbeltsikret og i bunn og grunn kjedelig. Så går altså de samme byråkrater hen og foreslår noe så dristig som et kapell til ingen nytte ytterst på en nøgen ø, et monument til ingen nytte langt ute på Listalandets sandstrand, og et fyr-museum, sikkert til stor nytte, ytterst på Norges sørligste spiss.

Spørsmålet er nå om politikerne har sans for dette byråkratiske og spenstige forslaget, eller om de vil kjøre "safe" for ikke å risikere noe. Lengst i planleggingen er kanskje nasjonalt fyrmuseum på Lindesnes kommet. En publikumssuksess blir det ganske sikkert, stedet har allerede 50.000 besøkende årlig. Men vi snakker om et museum, et sted for fortiden, for det som har vært. Et sted som peker bakover i tiden. Derfor er fylkesadministrasjonens forslag om også å ta med Lista og Søgne som koordinater i tusenårsstedet så spennende. Endelig kan Alfred Vaagsvolds mangeårige innsats som en av de mest spennende kunstformidlere i Skandinavia få en varig markering ved et sjømerke, et monument eller en skulptur som kan utfordre på samme vis som Galleri Lista Fyrs utstillinger alltid gjør.

Og så er det dette kapellet i Ny-Hellesund. At tanken engasjerer er for lengst bevist, blant annet i Fædrelandsvennens spalter. Her diskuteres for og imot. Noen vil ikke ha noe kapell i det hele tatt. Noen vil ha et kapell som ser helt annerledes ut enn det som er foreslått, og andre synes arkitekt Sverre Fehns utkast er fenomenalt. Om dette sist nevnte er det mye å si. Sverre Fehn er i internasjonal sammenheng den beste representant for skandinavisk arkitektur i øyeblikket. Hans bygg står som påler, eller merkesteiner, enten vi nå snakker om hans paviljonger til verdensutstillingene i Brussel, Venezia, Bremuseet i Fjærland i Sogn, eller de mange boliger han har stått bak. Og så er han mesteren bak Erkebispegården på Hamar, og bak forslaget til nytt bygg for Det Kongelige Theater i København. Det siste brukte danskene flere år på å bestemme seg for at de ikke ville ha likevel. Svært mange regner det som ikke mindre enn en tragedie.

"Det som kjennetegner Sverre Fehns arkitektur er hans evne til å formidle et presist samspill mellom arkitektur og nordisk natur. Rommet forløses med en konstruksjon som binder sammen og formidler dialogen mellom ute og inne. Sverre Fehns arkitektur er aldri likegyldig. Den fyller tomrommet mellom en selv og verden utenfor. Beboernes tilstedeværelse i rommet forblir det vesentlige. Tid og sted oppnår en likeverdighet", skriver arkitekt Per Olaf Fjeld om Fehns verker.

Kapellet på Kapelløya peker bakover, javel. Det var et kapell her en gang i middelalderen. Den lokale tradisjon hevder at kapellet var reist av helgenkongen selv, Olav Haraldsson, som takk for guddommelig inngripen da han var forfulgt av fiender. I Olavssundet åpnet bergveggen seg slik at han seilte rett igjennom sundet, som altså da fikk navnet Olavssundet. Olav den hellige skal også ha bygd de to vardene som topper Helgøya. Vi vet lite om selve kapellbygningen. Den skal ha blitt revet omkring 1760, men trolig har den gått av bruk lenge før den tid. Tradisjonen forteller videre at materialer fra kapellet ble brukt i våpenhuset og tårnet i Søgne gamle kirke, og i sjøboder i selve sundet. Fylkesarkeolog Frans-Arne Stylegar regner det som sannsynlig at kapellet gikk av bruk allerede på 1500-tallet, som en følge av reformasjonen i 1537. Men det er svært sannsynlig at det sto et gudshus i Ny-Hellesund allerede i den første kristne tiden i Norge, altså for snart 1000 år siden.

Hadde det nå enda vært snakk om et kapell som så ut som et kapell, vil mange tenke. Et lite hvitt trehus med tårn og stakittgjerde rundt, eller et hus murt i gråstein fra stedet, med brunbeisede taksperrer og skifer på taket, noe som forsvant i terrenget og ikke stakk seg ut. Slik er sørlandsk tankegang. Og så har vi enda flere bekymringer: Skal dette bli et kristent gudstjeneste-sted, eller skal det bli for all verdens andre rare religioner i tillegg?

Som sagt, københavnerne diskuterte Sverre Fehns nye teaterbygg inn i mørket. Er vi i ferd med å gjøre det samme her? Er vi så redde for dette underlige, litt rare kapellet som Skandinavias viktigste arkitekt har foreslått, at vi ikke våger å satse de tre millionene som ligger i fylkesadministrasjonens forslag?

Et kapell for det frie sinn, for ettertanke og refleksjon, for stillhet og meditasjon, åpent for alle og enhver når som helst, enten du er kristen, muslim eller humanetiker. Det er en fremmed tanke for oss bedehusfolk. Og så har det altså ikke hvitt stakittgjerde en gang. Det er kanskje det verste. Hvit betong, tykke glassvinduer i spaltene, dører som kan åpnes og lukkes for vær og vind, et rom som avspeiler døgnets gang og årstidenes gang her ute i havkjeften, ganske unyttig vil vi kanskje si. Vi har da nok av kirker og bedehus inne på det tørre land.

Sverre Fehns kapell handler om fremtiden. Om den frie tanke og det frie mennesket, en tid der dogmer kanskje betyr mindre enn nå og der fundamentalismen har mindre makt. Sånn sett er det håp i dette bygget. Samtidig knytter det an til tradisjonen, til det som har vært i de tusen år som er gått siden det forrige kapellet ble reist. Og for all del, det skal være fullt mulig å be en kristen bønn på stedet, enn si å holde messe der for både Gud og Jesus og Maria. Selv om det altså er beregnet for enkeltmennesket først og fremst, for du og jeg på holmetur, og muligheten til en stille stund i smeigedagen, samtidig å få oppleve et arkitektonisk mesterverk uten sidestykke på denne siden av Nordsjøen. Det siste er det svært mange som kommer til å trakte etter.

Det er dette jeg synes er et spenstig forslag, og et forslag som sprenger det sørlandske enten vi nå snakker om lynne, mentalitet eller den sørlandske tradisjon. Ved inngangen til "Sørlandet i 100", tuftet på feiringen av Vilhelm Krags navnegiving av landsdelen, et jubileum vi bare kan håpe ikke blir en eneste lang bakoverskuende hendelse, vil det være som en fyrig fanfare å kunne innvie dette kapellet på nakne svaberg. Endelig noe som peker fremover, som peker ut over stakittgjerdet og potetåkeren. Og gjett om det kommer til å sette Sørlandet på kartet!

Tilbake til startsiden        ã P&M