Sagt og skrevet

Tilbake

Mellom havet og jorden - kapellet i Olavsundet. 

Førsteamanuensis Haakon Smedsvig Hanssen

Olavslegenden lever, men Olavskirkene blir borte. Mot en slik bakgrunn vil jeg gjerne gi en historisk - og kanskje litt filosofisk - begrunnelse for hvorfor vi trenger et Olavskapell, hvorfor det skal ligge i Ny Hellesund og hvorfor arkitekt Sverre Fehn er det beste valget for å gi form til et slikt kunstnerisk og sakralt bygg.

I vårt land var det engang femti Olavskirker, det sto fire i London, og de var å finne fra Novgorod til selveste Konstantinopel. Det er denne arven Agder vil bevare gjennom sin dristige tusenårsmarkering i Ny Hellesund - for her er Olavslegenden allerede bygget inn i landskapet: Olavsundet, helgenprofilen, det hellige sundet og Olavskapellet som ble revet. Olavsundet selv gir rammen rundt Olavslegenden; forholdet mellom det kraftfulle havet og den milde lagunen. De vanligste bildene av vår helgenkonge viste ham nettopp slik, med øks i den ene hånda og palmegrenen i den andre. Og dette er hva vår tid trenger: Kraft og Mildhet.

Sverre Fehns arkitektur har "helgenbildet" som det mest grunnleggende element i hele sin produksjon. Som ganske ung arkitekt ble han grepet av gatebildet i Marakesh; byens enkle linjer og de blinde tiggernes gjentakne bønnerop. Hele livet sto de på sitt faste gatehjørne og ropte ut sine monotone bønner.. Dette var Fehns grunnleggende opplevelse - "tiggernes sang", "gjentakelsens helgener". Fortsatt tegner han dette grunnmotivet i utallige variasjoner, med enkelhet i valg av materialer, gjentakelsen av de rene geometriske former og kaskader av lys. Nå er turen kommet til Agder og Fehn selv har kalt kapellet i Olavsundet "ren ånd".

Kanskje blir kapellet i Olavsundet Fehns eneste sakrale byggverk. Og skal det reises noe sted må det være her i Ny Hellesund. Svaret på det ligger i hans tegninger gjennom et langt liv. Ved siden av alle bygningsskisser dukker det stadig opp et fullstendig overraskende motiv: Skipet. Dette er overraskende fordi skipene tilsynelatende ikke har noe med bygningene å gjøre. Disse enkle farkostene står der som et tegn på arkitekturens plass - og skipet blir motstykket til hans arkitektur. For på havet setter mennesket ikke noe spor etter seg, men alt på jorden etterlater seg spor. Fehns kapell skal være det spor helgenlegendene har satt på jorda - fra Marakesh, Konstantinopel, Novgorod og Agder.

Et spor skal være tydelig: Det skal være synlig og det skal kunne tydes. Alle velmente tanker om å gjemme bort kapellet i tømmer og naturstein har misforstått hva saken dreier seg om. Det moderne byggverket skal nettopp løfte fram historien. Dette skal være en markering og enhver markering krever kontrast. Fehns kapell står i en harmonisk kontrast til omgivelsene i Ny Hellesund. Han henter lyset fra landskapet inn i kapellet og han lar den hvite betongen gi lyset tilbake til landskapet. De rene matematiske formene er naturens egne underliggende former, men står samtidig i kontrast til det mer tilfeldige mangfoldet i landskapet. For kunstens oppgave er nettopp å hente fram det usynlige. Det enkle, lyse kapellet gir oss begge sider av tilværelsen: Det fullkomne, enkle og det mangfoldig, tilfeldige. Og selve bygget uttrykker Olavslegendens dypeste budskap - enheten av det kraftfulle og det milde, slik naturen selv er rundt Ny Hellesund.

Det er i dette lyset man må se hvor et kapell hører hjemme. Var det noen fra Bakklandet som spurte om Nidarosdomen passet inn i kulturlandskapet mellom krøtter og slåttemark i middelalderens lille Nidaros? Hva ville Storbritannias kystlandskap vært uten sine helligdommer på Lindisfarne, St. Andrews og Iona? Det var disse stedene som ga oss Olavslegenden. Hva ville Toscana vært uten sine landsbyer og kirker som reiser seg demonstrativt opp over landskapet? Hva ville Halsnøy vært uten klosterruinene? Sverre Fehns kapell vil bli stående lik de hvite tempelsøylene på Kapp Sunion - Atens halvøy. I all sin enkelhet reiser deg seg i en gripende kontrast til landskapets mangfoldighet og havets uregjerlighet. Fehns arkitektur bygger videre på antikkens grunnlag: enkelheten og gjentakelsen. Og betongen er like gammel som kristendommen selv. De første kirker var betongbygninger - før middelalderens hvite kalksteinskatedraler reiste seg himmelhøyt opp over bakken for å slippe inn mer av lyset.

Arkitekten har engang sagt at "når man løper etter fortiden når man den aldri igjen". Det er derfor Fehns kapell ikke skal være et nostalgisk byggverk i tre og stein. Alt for mange tusenårsmarkeringer i dette landet er ren "mimring". Vest-Agder Fylkeskommune har valgt et dristig prosjekt for å markere tusenårsskiftet: Kystleden. Dette er fylkets samlede markering og man må derfor ta med kystleden i hele sin lengde. Det er nesten trist at middelalderens to kraftsentre i vår region: Oddernes og Hidra ikke er kommet med - men fylket har likevel klart å samle seg om tre sentrale steder. Ny Hellesund gir seg selv i kraft av sin historie og Lista er landsdelens eneste kultur tilbake til bronsealder. Lindesnes fyr er vårt sørligste punkt på fastlandet. Det er en viktig markering, men utover det er symbolverdien heller noe tynn. Samlet sett representer de likevel det fylkeskommunen kaller kystleden. For sett fra kysten er Vest-Agder ikke enhetlig. Det er nettopp tredelt i landskapet rundt Kristiansand og Søgne, så Mandalsområdet og lengst i vest det uregjerlige farvannet fra Farsund til Hidra. De har hver sin historiske tradisjon og hver sin dramatikk hva kystleden angår. Alle må være med, ellers blir det ingen led. Skulle eksempelvis alle midlene tilføres Lindesnes fyr vil det bli en ren punktmarkering, og et punkt er ingen led. Det ville snarere være en punktering av hele ideen om å la kystleden bli vår tusenårsmarkering med hele den dramatikk og det mangfold kysten vår har å by på.

Tilbake til startsiden        ã P&M